Tusen, tusen takk Eli

Eg har ei venninne som eg har kjent sida vi gjekk på barneskulen ilag, som er så fantastisk flink til å skrive. I dag kom det eit dikt på mailen som ho har skreve til meg - og eg må berre innrømme at eg måtte lese det opp igjen et par gangar - for tårene rann sånn den første gangen eg las det... Dette diktet vil eg dele spesiellt med Karina for hennar kamp for sin son som ikkje er så ulik vår, om Eli hadde kjent henne så er eg sikker på at ho kunne skreve det samme om henne :

DU Sissel, er en sjelden, ekte helt!

Om det bare hadde vært mulig, så skulle jeg mer enn gjerne ha båret all din bagasje og overtatt alle dine byrder.
Gitt gårsdagen og livet ditt ett annet preg. Skrudd tiden tilbake og tatt alle dine vanskelige utfordringer og gjort dem til mine.
Gitt deg tilbake alt som ble borte på vegen.
Tatt bort alle sorgene, sinnet og frustrasjonen, spist de opp, fått de til å forsvinne en gang for alle. Gjort dem små og ubetydelige.
Slik du fikk sjansen til å puste, dypt og rolig, uten stadig anstrengelse. Uten å aldri vite sikkert hvor neste åndedrag fører deg.
Visket ut dine bekymringer og grått dine tårer.

Men verden er ikke slik.
Den er brutalt urettferdig.
Lar oss stadig kjempe kamper vi ikke er forberedt på.
Den sparker beina unna deg når du forventer det minst.
Når du minst fortjener det!
Snur lykken fullstendig på hodet, og vrir i neste øyeblikk kniven godt rundt i såret.
Stør med salt. Lar ting bli uopprettelige.
Tar fra deg tryggheten, får morshjertet til å blø, renne over av sorg.
Lar deg få ett innblikk i det som må være helvete på jord.
Sleper deg etter seg, og lar deg sjeldent få finne stødig fotfeste.

Da er det godt å vite at du har drivet og styrken som trengs til å gå fremover.
At du er sterk nok til å takle alle de humpene og dumpene som måtte komme.
At du har tæl nok til å kunne se fremover, har evnen til å innse at ting ble som de ble, selv om det smerter.
Vite at du har innsikt nok til å godta at vegen din ikke er rett frem, uten krappe, smertefulle svinger.
At du har motet til å la det positive få overskygge det negative. At du gjør det umulige mulig.
Du gir av deg selv, leter frem en stahet og kraft som overvinner alle slag du vil måtte utkjempe.
Du er kraften som holder hjulene i gang. Du er bærebjelken.
En ekte helt, uten forkledning. Uten maske.
Ærlig, sårbar, klar til kamp, og uendelig unik.

Stopp opp ett lite øyeblikk, kjære deg!
La meg få bære deg ett lite stykke. Unn deg å hvile!
La meg få fortelle deg at du har lov til å være svak, at det er ok at du faller, at du tror du ikke orker mer.
Det er når man er lengst nede man har sjansen til å klatre oppover!!
Det er når man er sliten man lærer seg sine begrensninger.
Når ingenting kan bli verre, så kan det kun bli bedre!
Ta til deg nuet, lev det uten å la sorger og bekymringer få overskygge øyeblikks-gleden!
Gjør dagen idag til selve livet. Forvent ikke mer enn det stunden gir deg.
Det som ikke går idag, kan bli en realitet en annen dag.
Jeg er her og heier deg frem mot den usynlige målstreken, langt der fremme!
I mine øyne blir du aldri en taper, uansett resultat.
Om du kommer først eller sist, så er du en vinner! Glem aldri det!
La ikke motgang få knekke deg! Tillat deg etterhvert å ta større pauser.
Pauser der du henter motivasjon og energi. Avbrekk som gjør at arbeidsøkten blir mindre krevende.

Det fins mange helter i verden, helter som bærer kappe, maske og har uovervinnelige krefter.
Helter som er et resultat av fri fantasi og som skal hjelpe oss å flykte fra hverdags-kav og slit.
Uekte helter, som får altfor stor del i livet til mange.

Jeg kjenner også en helt! En helt som er ekte, som kjemper en livsviktig, altoppslukende kamp.
En helt som er uten kappe, uten maske, med krefter hentet fra morshjertet. Fra kjærligheten til sine barn. Større, sterkere, romsligere og mere ekte enn noen annen!
En helt som aldri har hatt noe ønske om at livet skulle bli slik det ble, med behov for å hente frem uante krefter, kjempe for at dagene skal kunne fungere, for at livet skal gå fremover. Som aldri har ønsket å måtte bruke all tid og energi for å kjempe for sin sak. For å bli hørt. Bli trodd.
For sitt barn. For sine rettigheter. For å få oppleve det mange ser på som den største selvfølge; å få se sitt barn utvikle seg og få ett verdig liv.
Som stadig må oppleve at det andre tar som en selvfølge, slettes ikke er det for alle.

Jeg skulle jo så gjerne ha båret både deg og alt det andre du bærer, på mine skuldrer!
Løftet deg over alle tornene! Tørket bort smerten du må leve med. Gitt deg uovervinnelige krefter, supermakt, tryllet bort det vanskelige. Byttet ut dine nedturen med eviglange oppturer. Spolt tiden tilbake, rettet opp alt som gikk galt.
Latt deg starte på nytt.
Det går dessverre ikke!

Men, om du på noen måte kan bruke meg, ha nytte av meg, så er jeg her!
Observerende, heiende, litt på sidelinjen, liker ikke å stikke meg for mye frem.
Klar til å følge deg mot målstreken. Klar til å ta imot, om du faller, når du faller.
Følger spent og rørt med på alt stort og smått som du så modig deler.
Kjenner jeg selv blir sterkere av å få ta del i ditt liv.
Merker at du har rørt ved strenger som tidligere har stått bekymringsfritt urørte.
Vekket og skjerpet bevisstheten min. Gjort meg mer ydmyk.
Åpnet øynene mine, fått meg til å innse at vi alle kan bli rammet.
At vi alle er sårbare. At det er ganske tilfeldig hvor lynet slår ned.
At livet faktisk er mer urettferdig enn man kan forestille seg.
Du er en berikelse. Glem aldri det.
Du er den modigste helten jeg kan forestille meg.
Helt blottlagt, uten noen form for forkledning. Du er av de virkelig ekte menneskene, hverdagsheltene, som lever uten en maske å gjemme seg bak. Naken. Uredd. Sterk.
Klar for å kjempe. Klar til å gripe livet, slik det ble. Selv om drømmen ble grundig forandret undervegs.

Livet tar oss som kjent, ett steg hitt og ett steg ditt. Ofte flere skritt bakover enn fremover.
Ingen vet med sikkerhet hva morgendagen bringer.
Jeg håper og tror at også dagene som kommer skal gi meg, deg, alle, en grunn til å leve, til å tørre og til å håpe på gode forandringer og fremskritt.
En dag av gangen, sakte men sikkert.............fremover!

Våg å åpne ditt hjerte!
Våg å slipp skuldrene ned!
Du reiste deg opp,
ble ei knekt da du skled.

Våg ikke å gi opp!
Våg å gjør det som er rett!
Du vil ei få det enkelt,
livet blir aldri helt lett.

Våg å bruke oss andre!
Våg å håpe og tro!
Du går på en tøff veg,
i uprøvde sko.

Våg å møt alt det store!
Våg å møt alt det lille!
Du vinner ei frem,
om du tier helt stille.

Våg å vise din styrke!
Våg å vis du er svak!
Du kjemper så modig,
med ryggen din rak!

Monge store klemma frå Eli ♥

Noken som syns det va rart at tårene rann? Det skal seiast at eg ikkje føle meg som noken stor helt, men meir som ei mamma som kjempar for dei kjæraste ho har, men eg fekk lov med Eli å dele dette på bloggen kun dersom eg ei lita stund skulle tillate meg sjølv å sjå på mej sjølv som ein helt... Og kjenner at det gjorde faktisk godt :) Tusen, tusen takk Eli for dei utrulig vakre orda!