I går las eg ein artikkel som stod på Aftenposten
sine nettsider - og den rørte ved mykje i meg...
for dette var ein situasjon eg kjenner igjen...
Blant anna stod dette i artikkelen :
Lærer ikke språk for sorg
"De som rammes av en stille tsunami, kjenner ofte på en stor ensomhet. Det er som om ingen andre egentlig kan forstå. Og du forstår ikke dem. De lever livene sine så ufortrødent videre som om ingenting har skjedd; med small talk og lønningspils på fredager.Menneskene utenfor famler etter ordene. Venner og bekjente krysser gaten og går omveier i butikken. Nei, dette er ingen myte – i perioder skjer det ofte. Etter hvert kan du kanskje tilgi dem – du forstår at de er redde, fordi de ikke vet hva de skal si. Du forstår at mennesker ikke har lært noe språk om sorg. Menn enda mindre enn kvinner.
Den som har erfaring med tap og sorg vet at venner og bekjente ikke nødvendigvis trenger å si noe. Det er ikke hva du sier, men hvordan. Et blikk, et smil, en klem. Så enkelt er det – og så vanskelig.
"Går det bra? – Jo takk!" Hva annet kan du svare når svaret allerede er gitt i våre daglige fraser. Hva hvis du ikke har det så bra, og ingen kan se det utenpå?"
Heile artikkelen kan du lese HER
Den er vel verdt å bruke 10 minutt på
Klem frå Sissel
Har lest den, bra lesestoff!
SvarSlettGodt skreve.
SvarSlettEg trur nok dette er virkeligheita.
Det går nok mest på at folk ikkje veit kor dei skal oppføre seg, kva som er forventa av dei.
Håpe det ikkje berre er fordi dei er uinteresserte.
God dag til deg og dine !
klem
Har også lest artikkelen, veldig bra skrevet!
SvarSlettSyns "stille tsunami" var en kjempegod beskrivelse..
Har selv vært i situasjoner hvor jeg har følt meg helt hjelpeløs, "hva gjør jeg her, jeg kan jo ikke gjøre noe/si noe som hjelper" og i ettertid blitt takket og husket fordi jeg faktisk dukket opp, for det var det som betydde noe..
Klem
Måtte inn og lese artikkelen, godt skrevet.
SvarSlettDet å skulle forholde seg til noen som står i en krise er vanskelig. Og enkelte velger å heller trekke seg unna enn å bli følelsemessig involvert. Jeg tror ikke det kommer av at de ikke bryr seg, men at mange ofte er redd for å si noe galt. Og så lærer man seg etterhvert å svare "joda - bare bra", for ikke å støte andre bort.
God klem,
Hanne:)
En fantastisk artikkel som jeg absolutt fikk med meg. Fantastisk skrevet, å det som slår meg gang etter annen når jeg er inne på blogger som skriver om livet som ikke følger alle rammer, er at dere er så fantastiskt flinke til å uttrykke dere...eller du i dette tilfelle da!
SvarSlettJeg følger begge dine blogger med stort intresse, for en jobb du gjør!
Klem Anna